Juss-nytt: Hva blir den rettslige konsekvensen av den nye “henteplikten”?

Endringsforslaget ble helt kort omtalt i Rett på nett her, mens våre refleksjoner rundt departementets opprinnelige forslag kan leses her. I denne artikkelen går vi i mer detalj gjennom dette forslaget som vil få både praktiske og rettslige konsekvenser for nettselskapene.

Overordnet om forslaget

Forslag til ny 2. ledd i energiloven § 3-4 a lyder slik:

Områdekonsesjonæren skal på forespørsel bygge nødvendige nettanlegg helt frem til et anlegg for produksjon av elektrisk energi som tilknyttes nett med spenning opp til og med 22 kV innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for.

Tilknytnings- og investeringsplikten som følger av § 3-4 a første ledd videreføres uendret, hvilket innebærer at alle områdekonsesjonærer fortsatt har en tilknytnings- og investeringsplikt for tilknytning av nye anlegg for produksjon av elektrisk energi. Denne plikten omfatter med andre ord også anlegg som omfattes av den foreslåtte henteplikten etter annet ledd.

Som en kuriositet skal det nevnes at RME i høringsrunden mente at begrepet “henteplikt” er misvisende, og begrunnet dette med at det er en plikt til å bygge nettanlegg frem til produsenten, ikke en utvidet plikt til å kjøpe elektrisk energi. Dette er årsaken til at ordlyden i forslaget ble justert av departementet.

Forslaget innebærer at områdekonsesjonæren får plikt til å bygge nettanlegg helt frem til et anlegg for produksjon av elektrisk energi som tilknyttes nett med spenning opp til og med 22 kV. Endringen gjelder kun nye produksjonsanlegg, og dermed ikke anlegg som er bygget eller har igangsatt bygging.

Departementet forutsetter at nettselskapene skal bygge seg helt frem til et “hensiktsmessig grensesnitt” ved produksjonsanlegget, og begrunner dette med den tilsvarende plikten etter § 3-3. Hva som er et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget, vil etter departementets oppfatning avhenge av aktuell produksjonsteknologi og utformingen av det enkelte produksjonsanlegget.

Adgang til å gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for produksjon dersom tiltaket ikke er samfunnsmessig rasjonelt omfatter også nytt annet ledd i § 3-4 a.

Konsesjonsrettslige forhold

Forslaget fikk bred støtte i høringen, og departementet vurderte derfor at nettilknytningene vil bli forsvarlig behandlet etter områdekonsesjonsordningen. Det trekkes også frem at likebehandlingsplikten over tid vil medføre at det blir færre aktører som ikke har nettvirksomhet som sin primære virksomhet, som vil bygge, eie og drive nettanlegg. En stor del av de nettilknytningene som i dag trenger anleggskonsesjon, vil med andre ord etableres gjennom områdekonsesjon etter energiloven § 3-2.

Forslaget er ikke til hinder for at den som søker om konsesjon til å bygge, eie og drive produksjonsanlegget, også kan søke om en egen anleggskonsesjon for nettilknytningen. Departementets fremhever uttrykkelig at slik konsesjon bør gis dersom konsesjonsmyndigheten vurderer de samlede tiltakene som samfunnsmessig rasjonelle.

Departementet vurderte videre at endringen primært vil ha betydning for nettilknytning av små vannkraftverk og solkraftverk, som ofte kan knyttes til nett med spenning opp til og med 22 kV. Større vind- og vannkraftverk vil normalt tilknyttes på høyere spenningsnivåer som følge av begrensninger i overføringskapasitet på lavere spenningsnivå. Slike tilknytningsanlegg vil derfor fortsatt kreve egen anleggskonsesjon.

Nye produksjonsanlegg som ikke er konsesjonspliktige, og som kan knyttes til nett opp til og med 22 kV, kan etableres uten konsesjonsbehandling etter energiloven § 3-1. Departementet forutsetter imidlertid at nettanlegg som realiseres i medhold av områdekonsesjonen krever planavklaring etter plan- og bygningsloven. Dagens standardvilkår for områdekonsesjoner medfører i tillegg at konsesjonæren må følge en viss prosedyre før arbeidet med nettanlegget kan starte. I sum innebærer dette en reduksjon av risikoen for at nettilknytningen til ikke-konsesjonspliktige produksjonsanlegg får store negative allmenne virkninger.

Fritak fra henteplikten

Dersom nettselskapet mener at det ikke er samfunnsmessig rasjonelt å tilknytte en produsent, må det søkes om fritak fra tilknytningsplikten. Det samme vil gjelde for områdekonsesjonærens plikt til å bygge seg helt frem til produsent etter § 3-4 a annet ledd.

Muligheten for å søke om dispensasjon antas særlig å være aktuell dersom nettilknytningen vil medføre store negative miljømessige virkninger, eller dersom tilknytningen av produksjonsanlegget vil utløse store tiltak i nettet. Departementet fremhever i tillegg at virkningene av nettilknytningen fortsatt vil kunne være en del av konsesjonsbehandlingen for de produksjonsanlegg som trenger konsesjon. På den måten vil konsesjonsmyndigheten kunne ta høyde for nettilknytningens virkninger ved konsesjonsbehandlingen av produksjonsanlegget, også når selve nettilknytningen ikke trenger en egen anleggskonsesjon.

Hentepliktens utstrekning

Som nevnt gjelder forslaget om plikt til å bygge seg helt frem til nye anlegg for produksjon av elektrisk energi kun for nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV. I høringsrunden var det ingen innspill som indikerte et ønske om å innføre en tilsvarende “henteplikt” for større produksjonsanlegg. Tvert om støttet enkelte av høringsinstansene kun forslaget forutsatt at plikten ikke skal gjelde på et høyere spenningsnivå.

Grensesnittet mellom nettanlegget og produksjonsanlegget

Som nevnt medfører endringsforslaget at områdekonsesjonæren får en plikt til å bygge nettanlegg frem til et “hensiktsmessig grensesnitt” ved produksjonsanlegget. Grensesnittet for leveringsplikten i fordelingsnettet er i dag vanligvis klemme på husvegg, eller ved innføring gjennom grunnmur. Det vil normalt ikke omfatte installasjoner inne i bygg, med mindre det gjelder konsesjonærens fremføring til et avtalt punkt.

I høringsrunden var det enkelte instanser som synes å ha forstått forslaget dithen at områdekonsesjonæren ville få en plikt til å overta eksisterende interne nettanlegg for et produksjonsanlegg. Endringsforslaget medfører imidlertid kun en plikt til å bygge nettanlegg frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget. Interne elektriske anlegg, slik som ledninger mellom komponenter i produksjonsanlegget, bryteranlegg og transformator som ligger bak tilknytningspunktet, skal fortsatt eies og drives av produsenten.

Departementet trakk uttrykkelig frem at plikten etter § 3-4 a annet ledd må forstås slik at det ikke vil være behov for nettanlegg for fordeling eller overføring av elektrisk energi mellom produsentens anlegg for produksjon av elektrisk energi og områdekonsesjonærens anlegg.

Departementet har i den forbindelsen varslet en nærmere forskriftsregulering av hva som er et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget, samt innføring av et tidskrav for plikten til å bygge nettanlegg frem til produsenten.

I forslaget går departementet for øvrig grundig til verks i beskrivelsen av ulike mulige tilknytningspunkt, og fremhever i den forbindelsen følgende uttrykkelig:

Ettersom den foreslåtte plikten vil gjelde for tilknytning av kraftverk med forskjellig teknologi, med ulike utforminger og spesifisering av anleggene, vil det eksakte tilknytningspunktet kunne variere.

Elektriske anlegg i et vannkraftverk med nettilknytning opp til og med 22 kV består typisk av generator, transformator og bryteranlegg. Anleggene er normalt plassert i kraftverkbygningen. Tilknytningsledningen går frem til denne bygningen. De elektriske anleggene i et solkraftverk består av blant annet solcellepaneler, intern kabling, omformere, transformator, vekselretter og bryteranlegg, hvorav de tre sistnevnte normalt er konsesjonspliktige høyspente anlegg. I tillegg kan høyspent batteri bli aktuelt. I mindre solkraftanlegg vil også transformator, vekselrettere og brytere være plassert i en prefabrikkert container.

Solkraftanlegg med behov for nettilknytning på 22 kV kan også ha høyspente anlegg plassert i nettstasjoner eller bygninger. Tilknytningsledningen går inn til containeren, nettstasjonen eller bygningen, som ofte er plassert tett inntil gjerdet. De elektriske anleggene i et vindkraftverk består blant annet av transformator og bryteranlegg, som gjerne er plassert i en nettstasjon eller bygning. Tilknytningsledningen går frem til denne bygningen. Det er i dag få vindkraftverk tilknyttet nett opp til og med 22 kV i Norge, og departementet antar at forslaget vil ha begrenset, om noen, betydning for konsesjonspliktige vindkraftverk.

Samtidig fremhever departementet uttrykkelig at det er viktige å beholde avtalefrihet rundt hva som skal være eiermessig skille.

Avgrensningen til nye anlegg

Henteplikten skal kun gjelde for nye anlegg for produksjon av elektrisk energi. Denne avgrensningen fremkommer av overgangsbestemmelsen i § 11-1.

Overgangsregelen innebærer at områdekonsesjonærens plikt til å bygge nettanlegg helt frem til produksjonsanlegget ikke gjelder for produksjonsanlegg som har igangsatt bygging på ikrafttredelsestidspunktet. Dersom produsenten har fått anleggskonsesjon for å bygge nettilknytningen, men ikke har igangsatt bygging, står produsenten i utgangspunktet fritt til å velge om man ønsker å realisere nettilknytningen i medhold av anleggskonsesjonen, eller om man ønsker å forespørre områdekonsesjonæren om å realisere nettilknytning i medhold av områdekonsesjonen. I det sistnevnte tilfellet trer altså henteplikten inn.

Dette innebærer videre at plikten ikke gjelder for eksisterende produksjonsanlegg. I disse tilfellene er det allerede etablert nødvendige nettanlegg for å kunne levere strøm ut på nettet, og det vil ikke være behov for at områdekonsesjonæren bygger egne nettanlegg. Departementet fremhever at det samme vil gjelde for eksisterende produksjonsanlegg i forbindelse med fornyelse eller forlengelse av konsesjoner.

Henteplikten vil naturlig nok ikke medføre en plikt for områdekonsesjonærene til å overta eierskap og drift av eksisterende nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV. Høyspente elektriske anlegg som i dag eies og drives av produsenter, vil fortsatt eies og drives av disse, med mindre områdekonsesjonæren og produsenten avtaler en overdragelse.

Kostnadsdekning

Kostnadene som nettselskapet har for å bygge nødvendige nettanlegg etter den nye bestemmelsen skal fremdeles dekkes av produsenten. Departementet presiserte dette både i høringsnotatet og i saksframlegget for Stortinget.

Kostnadene skal dekkes gjennom anleggsbidrag etter forskrift om omsetningskonsesjonærer, tidligere kalt kontrollforskriften, kapittel 16, og reglene om beregning av tariff for produksjonsrelaterte nettanlegg etter samme forskrift § 17-1.

Avslutning

Vi i SVW følger lovforslaget frem mot eventuell vedtakelse i Stortinget og oppdaterer selvsagt Nettnorge gjennom fremtidige nyhetsbrev!

Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig og REN har inngått en meget gunstig samarbeidsavtale. Avtalen gir nettselskapene en rekke fordeler, av både faglig og økonomisk art.

Opplysninger om samarbeidsavtalen og nettselskapenes fordeler finner du her.